Del 1 | Lærebok i Samfunnskunnskap
1. Ny innvandrer i Norge
Spørsmål med riktig svar på Samfunnskunnskapsprøven. Klikk her for hele kurset.
Utlendinger som ønsker å bosette seg i Norge, trenger et lovlig oppholdsgrunnlag for å få oppholdstillatelse. Den typen oppholdstillatelse man har, utløser ulike rettigheter og plikter. Alle må selv sette seg inn i hvilke regler som gjelder for dem. Alle som bor i Norge, har plikt til å sette seg inn i landets lover og regler. Man har også plikt til å gi korrekt informasjon når det offentlige ber om det.
Ulike oppholdsgrunnlag
Det finnes mange ulike typer oppholdstillatelser for utlendinger i Norge. Her er de viktigste:
- Rett til opphold i Norge for EU/EØS/EFTA-borgere:
En statsborger fra et EU/EØS/EFTA-land trenger ikke søke om oppholdstillatelse, men skal i stedet registrere seg. Dette kan gjøres elektronisk på nett. Deretter må man møte hos politiet. - Oppholdstillatelse som flyktning, på grunn av sterke menneskelige hensyn eller tilknytning til Norge (humanitært grunnlag):
En person som er forfulgt eller utsatt for fare i hjemlandet sitt, kan søke om beskyttelse (asyl) i Norge. Personen henvender seg til politiet i Norge for å søke beskyttelse. Det er Utlendingsdirektoratet (UDI) som behandler søknaden. Noen flyktninger kommer direkte til Norge gjennom FN-systemet (De Forente Nasjoner). - En som har familie i Norge eller som ønsker å stifte familie med en som bor her, kan søke om familieinnvandringstillatelse:
Det stilles noen krav til den man skal familiegjenforenes med. Han eller hun må blant annet ha en bolig og være i stand til å forsørge familien sin. Søknaden skal som hovedregel leveres til en norsk ambassade i utlandet. - Oppholdstillatelse for arbeid:
Det fins ulike oppholdstillatelser for utlendinger som ønsker å arbeide i Norge. - En som opplever vold eller mishandling i et samlivsforhold kan få oppholdstillatelse:
Den som selv opplever mishandling eller vold i samlivsforhold, tvangsekteskap, eller som er forhindret fra å returnere til hjemlandet etter samlivsbrudd på grunn av sosiale og kulturelle forhold, kan få en selvstendig oppholdstillatelse. Dette gjelder også dennes barn.
1.2 Rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap
Noen innvandrere har rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Dette gjelder:
- flyktninger
- personer med opphold på humanitært grunnlag
- personer med kollektiv beskyttelse
- familiegjenforente med en som hører inn under en av gruppene ovenfor
- familiegjenforente med norske eller nordiske borgere
- familiegjenforente med personer som har permanent oppholdstillatelse
Det er bare personer i alderen 16-67 år som har rett og plikt til å delta i norskopplæring. Retten innebærer at opplæringen er gratis, og plikten innebærer at disse personene må gjennomføre 600 timer opplæring for å få innvilget permanent opphold (eller statsborgerskap). Av disse timene skal 50 timer være undervisning i samfunnskunnskap på et språk deltakeren forstår. Det er også mulig å få innvilget flere timer med gratis norskopplæring. Disse timene blir tildelt etter behov, inntil 3000 timer totalt.
Plikt til norskopplæring i norsk og samfunnskunnskap
Noen innvandrere har ikke rett til gratis opplæring, men har plikt til å gjennomføre 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap for å få permanent oppholdstillatelse. Dette gjelder:
- arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS/EFTA-området
- familiegjenforente med arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS/EFTA-området (familiegjenforening)
Hverken rett eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap
Noen har verken rett eller plikt til norskopplæring. Dette gjelder:
- studenter
- au pairer og andre med midlertidig opphold
- nordiske borgere
- personer med opphold etter EFTA/EØS-regelverket
Ulike tjenester innvandrere kan få bruk for
Den som er ny i Norge, får ofte kontakt med mange ulike kontorer og instanser. Dette gjelder for eksempel Folkeregisteret, barnehagekontoret, legesenteret, Skatteetaten og Nav.
Her skal vi se litt nærmere på noen av disse.
Det er viktig å vite hva de ulike kontorene gjør, og hvordan man finner dem. Mange henvendelser til offentlige instanser og andre går via nettet. Mange skjemaer kan hentes fra nettet, og man finner mye informasjon fra de ulike aktørene på nettsidene deres. Alle kommuner har en egen nettside med informasjon til innbyggerne.
Skatteetaten skal sikre at skatter og avgifter blir betalt. Når du skal jobbe i Norge trenger du et skattekort. Første gang du trenger et skattekort må du selv bestille det på skatteetaten.no Det blir sendt direkte til arbeidsgiveren din og viser hvor mye skatt som skal trekkes fra lønnen din hver måned.
Folkeregisteret er en del av Skatteetaten. Det er et offentlig register over alle personer som bor eller har vært bosatt i Norge. Alle som bytter adresse, må melde fra om dette til Folkeregisteret innen åtte dager etter flytting. Dette kan gjøres på nettet. Folkeregisteret har også ansvar for navnendringer og tildeling av fødselsnummer og D-nummer. Hvis man skal gifte seg, må man henvende seg til Folkeregisteret.
Nav er et offentlig kontor som leverer mange ulike tjenester. Nav har blant annet ansvar for:
- barnetrygd
- kontantstøtte
- sykepenger
- dagpenger
- uføretrygd
- pensjon
Nav tilbyr også tjenester til de som ikke har jobb. Mange går på kurs som Nav betaler for, og målet med disse kursene er at deltakerne skal komme i jobb.
Rett til tolk
I tida før en innvandrer har lært nok norsk, kan det være nødvendig å bruke tolk. Offentlig ansatte i for eksempel Nav, politiet og helsevesenet har plikt til å sørge for at informasjon og veiledning blir forstått. Derfor er bruk av tolk en rettighet innvandreren har, og det er det offentlige som skal betale for dette.
1.3 Hvordan etablere seg og delta aktivt i arbeids- og samfunnslivet?
For en som er ny i Norge, er det mye som er nytt og fremmed. Det er viktig både for innvandreren selv og for samfunnet at han eller hun finner seg raskt til rette og etter hvert føler tilhørighet til det norske samfunnet.
Det viktigste man kan gjøre, er å lære seg norsk. Språket læres på mange måter og på forskjellige arenaer. De fleste vil ha god nytte av å gå på norskkurs ( www.norskprøve.no ) . Det er også viktig å oppsøke steder der språket brukes. Det kan være på arbeidsplasser, i organiserte fritidsaktiviteter og i privatlivet. Noen lærer mye av å se på barne-tv, nyheter eller tekstede programmer på tv.
Spørsmål med riktig svar på Samfunnskunnskapsprøven. Klikk her for hele kurset.
I norskopplæringen kan man få tilbud om språkpraksis. Dette er et tillegg til tradisjonell klasseromsundervisning. På en språkpraksisplass vil man få trening i å snakke norsk på en arbeidsplass. Gjennom språkpraksis kan deltakere derfor både lære språk og få kontakter i arbeidslivet.
Den som vil ha en jobb i Norge, må selv være aktiv. Det er viktig å lære språket, det er viktig å knytte kontakter, og det er viktig å skaffe seg arbeidserfaring. Noen får tilbud om å være i arbeidspraksis i en bedrift. Arbeidspraksis blir organisert av Nav.
Personer som har kompetanse fra et annet land, kan søke om å få kompetansen godkjent i Norge. Det fins mange forskjellige ordninger for godkjenning av kompetanse. Mer informasjon finner du her: www.nokut.no
Det er ikke bare gjennom arbeidslivet man kan bli en aktiv deltaker i samfunnet. Det fins mange frivillige organisasjoner, idrettsforeninger og politiske eller religiøse organisasjoner, som man kan delta i. Dette kan være en fin måte å bli kjent med andre på, bruke språket og få brukt evner og interesser.
Den som har barn i Norge, har en ekstra mulighet til å knytte kontakt med andre mennesker. Barns hverdag er ofte fylt med ulike aktiviteter. Når foreldrene deltar på fritidsaktiviteter sammen med barna sine, følger dem til trening eller går på foreldremøter, treffer de andre foreldre. Nordmenn som flytter til et nytt sted i Norge, vil ofte bruke disse mulighetene til å få nye venner og knytte kontakter. Det samme kan selvfølgelig innvandrere gjøre. Her kan man prøve å snakke norsk og bli kjent med andre.
Spørsmål med riktig svar på Samfunnskunnskapsprøven. Klikk her for hele kurset.
2. Kort om Norges historie
Vikingtida
Årene mellom 800 og 1050 e.Kr. kaller vi vikingtida. I begynnelsen av vikingtida var ikke Norge ett land, men besto av mange små land med hver sin konge. I år 872 ble vikingen Harald Hårfagre konge over hele Norge. Mange vikinger reiste til andre land. Noen vikinger var handelsmenn og kjøpte og solgte varer, og andre var krigere som stjal og drepte. I dag tenker vi ofte på krigerne når vi snakker om vikingene. Kristendommen ble innført i Norge på 1000-tallet. Kristendommen tok over for den gamle norrøne gudetroen.
2.1 Unionen mellom Danmark og Norge
I løpet av 1300-tallet fikk Danmark mer og mer innflytelse over Norge, og fra 1397 var Norge i en formell union med Danmark og Sverige. Unionen hadde én felles konge. Etter hvert trakk Sverige seg ut av unionen, men unionen mellom Danmark og Norge varte helt fram til 1814. Politikken ble styrt fra Danmark. København var det kulturelle senteret i unionen, og nordmenn leste og skrev på dansk. Norske bønder betalte skatt til kongen i København.
Unionsoppløsning og ny union
1814 er et viktig år i norsk historie. Den 17. mai dette året fikk Norge sin egen grunnlov. Det var flere kriger i Europa på begynnelsen av 1800-tallet. Det var blant annet en stor krig med England på den ene siden og Frankrike på den andre. Danmark-Norge sto på Frankrikes side, og da Frankrike tapte krigen, måtte den danske kongen gi fra seg Norge til Sverige som hadde stått på Englands side.
I 1814 ble unionen mellom Danmark og Norge oppløst. En del nordmenn håpet at Norge ville bli et selvstendig land etter unionsoppløsningen, og 112 mektige menn fra de sørlige landsdelene kom sammen på Eidsvoll. De ville blant annet skrive en grunnlov for det selvstendige Norge. Norge ble likevel tvunget inn i en union med Sverige, og i november 1814 var unionen mellom Sverige og Norge et faktum. Unionen med Sverige var løsere enn den tidligere unionen med Danmark. Norge fikk beholde sin egen grunnlov med noen endringer og hadde også indre selvstyre. Utenrikspolitikken ble styrt fra Sverige, og kongen over de to landene var svensk.
Nasjonalromantikk og norsk identitet
I Europa vokste det rundt midten av 1800-tallet fram en retning innen kunst og kultur som vi kaller nasjonalromantikken. Det ble viktig å peke på nasjonale særtrekk og gjerne både forstørre og forskjønne disse. I Norge ble særlig den vakre naturen trukket fram, og bondesamfunnet ble ansett som det «typisk norske». Nasjonalromantikken kom til uttrykk i både litteratur, billedkunst og musikk. På denne tida ble nordmenn mer og mer bevisst sin egen nasjonale identitet. Hos mange vokste det fram en stolthet over å være norsk, og som følge av dette et sterkt ønske om at landet skulle bli selvstendig.
Etter flere hundre år i union med Danmark var skriftspråket i Norge dansk. Det skriftspråket vi i dag kjenner som bokmål, er en videreutvikling av dansk. I den nasjonalromantiske perioden var det mange som mente at nordmenn burde ha et eget skriftspråk som ikke kom fra det danske språket. Språkforskeren Ivar Aasen reiste derfor rundt i Norge og samlet språkeksempler fra de ulike dialektene. Fra disse eksemplene lagde han et nytt skriftspråk, nynorsk. Både nynorsk og bokmål har utviklet seg mye siden 1800-tallet, men Norge har fremdeles to offisielle målformer av norsk, i tillegg til samisk og kvensk.
Industrialiseringen av Norge
På midten av 1800-tallet bodde rundt 70 prosent av befolkningen i Norge på landsbygda. De jobbet stort sett med jordbruk og fiske. Livet var hardt for mange. Folketallet økte, og det var ikke nok jord og arbeid til alle. Samtidig skjedde det forandringer i byene. Flere og flere fabrikker ble startet opp, og mange flyttet fra landsbygda til byene for å få arbeid. Livet i byen var vanskelig for mange arbeiderfamilier. Arbeidsdagene var lange, og boforholdene var dårlige. Familiene hadde ofte mange barn, og det var ikke uvanlig at flere familier bodde sammen i en liten leilighet. Mange barn måtte også jobbe på fabrikkene for at familien skulle overleve. I årene mellom 1850 og 1920 utvandret mer enn 800 000 nordmenn til Amerika.
2.2 Et fritt og selvstendig land
I 1905 ble unionen med Sverige oppløst. Det hadde lenge vært politisk uenighet mellom det norske Stortinget og kongen i Sverige, og på begynnelsen av 1900-tallet var det flere og flere som mente at Norge burde være et fritt og selvstendig land. 7. juni 1905 erklærte Stortinget at den svenske kongen ikke lenger var Norges konge, og at unionen med Sverige dermed var oppløst. Reaksjonene i Sverige var voldsomme, og det brøt nesten ut krig mellom Norge og Sverige. Gjennom to folkeavstemninger samme år ble det avgjort at unionen med Sverige var oppløst, og at den nye staten Norge skulle være et monarki. Den danske prins Carl ble valgt som ny konge i Norge. Han tok det norske kongenavnet Haakon. Kong Haakon 7. var konge i Norge fra 1905 til han døde i 1957.
Første halvdel av 1900-tallet
På slutten av 1800-tallet begynte Norge å utnytte vannkraft til å produsere elektrisitet. Som følge av dette ble det etablert flere industribedrifter. Behovet for arbeidskraft økte, og byene fortsatte å vokse. En egen lov sørget for at vannkraften ble bygd ut av private, mens selve vannkraftressursen forble i offentlig eie.
I årene 1914‒1918 raste 1. verdenskrig i Europa. Norge var ikke aktivt med i denne krigen, men de økonomiske konsekvensene var merkbare også her. Under krigen var det mangel på varer som korn, kaffe og sukker, og det ble innført rasjonering på disse varene. I 1930-årene var det økonomisk krise i Europa og Nord-Amerika. Mange mistet jobbene og hjemmene sine. Selv om situasjonen i Norge ikke var like ille som mange andre steder, snakker vi likevel om «de harde 30-årene».
2. verdenskrig 1939/1940‒1945
2. verdenskrig startet i september 1939 da Tyskland invaderte Polen. Norge ble okkupert av tyske tropper 9. april 1940. Kampene i Norge varte bare noen uker før Norge kapitulerte. Kongen og regjeringen flyktet til England og fortsatte kampen for et fritt Norge derfra. Norge ble da styrt av en tyskvennlig, og ikke demokratisk valgt, regjering ledet av Vidkun Quisling.
Selv om det ikke var mange direkte kamper som fant sted på norsk jord, var det flere motstandsgrupper som drev med sabotasje, ga ut ulovlige aviser og organiserte sivil ulydighet og passiv motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. Mange som var med i motstandsgruppene, måtte flykte fra landet. Rundt 50 000 nordmenn flyktet til Sverige i løpet av 2. verdenskrig. I Nord-Norge ble flere drept og det meste av Finnmark og Nord-Troms lagt i ruiner etter at tyskerne evakuerte områdene. På ordre fra Hitler ble det meste av bygninger og infrastruktur brent for å hindre at den sovjetiske hæren kunne bruke ressursene som fantes der. Etter hvert tapte tyskerne på flere og flere fronter, og i mai 1945 måtte de kapitulere. Tilsammen 9500 nordmenn døde som følge av krigen.
2.3 Norge i moderne tid
Etter krigen måtte landet bygges opp igjen. Varemangelen var stor, og det var ikke nok boliger til folk. Samarbeid og solidaritet måtte til for at gjenoppbyggingen skulle gå så fort som mulig. Staten regulerte økonomi og forbruk strengt.
Like etter krigen ble De forente nasjoner (FN) opprettet. FNs fremste mål er å arbeide for fred og rettferdighet i verden. Norge var blant de første landene som ble med i organisasjonen, i november 1945. FNs første generalsekretær, Trygve Lie, var norsk.
USA ga tilbud om økonomisk hjelp til land i Europa etter krigen. Denne økonomiske hjelpen er kjent under navnet Marshall-planen, og den stilte økonomiske og politiske krav til mottakerlandene. Norge mottok rundt tre milliarder kroner i støtte. I 1949 undertegnet Norge og elleve andre land Atlanterhavstraktaten. Dette førte til opprettelsen av den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen, NATO. Det nære forholdet mellom Vest-Europa og USA har fortsatt fram til i dag.
På 1950- og 1960-tallet var økonomien i Norge relativt god, og staten innførte mange reformer som skulle gi innbyggerne bedre liv. På 60-tallet ønsket flere selskaper å lete etter olje og gass utenfor kysten av Norge. Som vannkraften 50 år tidligere, ble også oljeressursene beholdt i offentlig eie, men private selskaper fikk kjøpe rettigheter til å lete, bore og utvinne olje i begrensete områder og i begrensede tidsrom. I 1969 ble det første gang funnet olje i Nordsjøen, og fra da av har Norge utviklet seg til å bli en oljenasjon og ble en stor eksportør av olje. Dette har fått stor betydning for norsk økonomi.
Også de store folkebevegelsene har hatt stor betydning for framveksten av det moderne Norge. Det er særlig arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen som har vært sentrale. Arbeiderbevegelsen i Norge har røtter tilbake til 1600-tallet, men ble mer organisert fra 1880-årene da det ble flere industriarbeidsplasser. Fra 1920-tallet fikk bevegelsen mer innflytelse. Arbeiderbevegelsen har kjempet fram bedre vilkår for arbeidere, blant annet kortere arbeidsdager, bedre sikkerhetsforhold på arbeidsplassene, sykeforsikringer og rett til økonomisk støtte ved arbeidsledighet.
Kvinnebevegelsen har kjempet for kvinners rettigheter i samfunnet, for likestilling mellom kjønnene og like muligheter for menn og kvinner. Retten til skilsmisse, rett til prevensjon, fri abort og kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp har også vært viktige saker for kvinnebevegelsen. I 1978 kom “Lov om svangerskapsavbrudd” (abortloven). Loven gir blant annet kvinnen rett til å ta abort før uke 13 av svangerskapet. I dag er det lik rett til utdanning og arbeid, til eiendom og arv, til medisin og god helse for både kvinner og menn.
Resten av pensum sammen med aktuelle spørsmål på SAMFUNNSKUNNSAPSPRØVEN, klikk her!