Leseforståelse Placebo og noceboeffekt

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo er et nytt fenomen innen medisinsk forskning.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placeboeffekt kan i dag undersøkes med mer presise metoder.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Ved placebo skjer det målbare fysiologiske endringer hos pasienten.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placeboeffekt forekommer spesielt ofte ved hjerneskader.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Empati og omsorg fra legens side har betydning for resultatet av terapien.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Noceboeffekt er en lettere grad av placebo.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Nocebo ser medisinere hos pasienter med blodmangel.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Utviklingen innen moderne medisin går i retning av å se på somatisk og psykisk sykdom som to sider av samme sak.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Endorfiner er kroppens egen smertestillende medisin.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo er en rent fysisk reaksjon.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placeboeffekt har sterkere virkning enn all medikamentell behandling.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Det synes å være en sammenheng mellom pasientens forventninger til behandlingen og effekten av den.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Moderne forskning konkluderer med at placeboeffekt er ren innbilning.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Tradisjonell, vestlig medisin bruker placeboeffekten aktivt i en rekke behandlingsformer.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Hvis pasienten har tillit til behandlingen, fungerer den bedre.

Rett eller galt?

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo og noceboeffekt

Les teksten, og klikk deretter på riktige påstandene.

Tidligere mente de fleste at placeboeffekten var ren innbilning, og den ble ofte knyttet til juks og kvakksalveri. Medisinere visste fra tidlig av at mange behandlingsformer var avhengige av psykologiske virkninger, og man begynte å undersøke dette vitenskapelig. Måten å gjøre det på var å dele pasientgrupper i to hvor den ene gruppen fikk en reell behandling, mens den andre bare tilsynelatende ble behandlet. Slik ble begrepet placebo knyttet til uetisk bedrag, løgn og lureri.

Nyere forskning har imidlertid igjen vist interesse for fenomenet, og i dag har forskerne mer presise metoder til sin disposisjon som kan påvise målbare, fysiologiske endringer i kroppen. De kan blant annet måle molekyler i pasientenes blod og se på endringer i hjernen ved hjelp av MR-bilder. Tillit mellom partene i en behandlingssituasjon er også helt avgjørende. Når legen oppnår god kontakt, framkaller han biokjemiske svar fra pasientens kropp i form av endringer i immunforsvaret og dannelsen av endorfiner, kroppens egne smertestillende midler, i hjernen. På samme måte kan negative forventninger til behandlingen redusere eller ødelegge effekten av medikamentene som pasienten får. Dette kalles noceboeffekt.

Fortsatt er den tradisjonelle medisinen skeptisk til å overdrive fenomenet og antar at placeboeffekten er størst ved psykosomatisk eller psykisk sykdom. I slike tilfeller har den mellommenneskelige relasjonen mellom pasient og behandler uansett meget stor betydning. Samtidig er det muligens liten grunn til å skille mellom det som i dag kalles «psykisk» og det som betegnes som «somatisk» sykdom. Hjernen vår henger sammen med resten av kroppen, og derfor antar mange placeboforskere nå at fenomenet i prinsippet har effekt også ved fysiske helseplager. Den medisinske utviklingen går i retning av å se på helse som noe mer helhetlig, altså at det vi tenker og gjør, representerer en kroppslig, biologisk forandring.

I dag har man altså grunnlag for å si at kroppen vår kan reagere fysisk på det vi tror virker. Det er en levende kropp med forventninger og tanker som mottar behandlingen og legemidlene. Ved hjelp av åpenhet og empati kan legen øke virkningen av en bestemt terapi. Vi blir faktisk bedre hvis vi tror vi får hjelp, og slik kan placebo være et kraftig virkestoff i medisinsk behandling.

Placebo har ingenting med kroppens immunforsvar å gjøre.

Rett eller galt?